KRIMLITTERATUR

Slow Horses er etter vår mening kanskje den beste britiske TV-adapsjonen av en krimserie noensinne. Mye takket være hovedrolleinnehaver Gary Oldman.

Mick Herrons spionthrillere om «de sløve hestene» i «Slough House» har høstet lovord i mange år, også her hjemme. De tre sesongene som er sluppet på TV så langt er en imponerende presis adapsjon av bøkene. Mange mente det ville bli en umulighet å gjøre en god tolkning av verdens mest ufyselige sjef, Jackson Lamb. Helt til skuespiller Gary Oldman gjorde alle kritikere til latter.

---

---

Det er kommet ut i alt åtte bøker i Mick Herrons spionserie om Jackson Lamb. Seks av dem er så langt oversatt til norsk. Sløve hester (2020), Døde løver (2020), Ekte tigere (2021), Agentene (2022), Londonreglene (2023) og På fremmed jord (2024). Før vi begynner å snakke om TV-serien, har vi en oppfordring å komme med: Les bøkene ! De er strålende skrevet, knallspennende, og (faktisk) ganske morsomme. Britisk humor på sitt fineste.

Serien handler om MI5-agenter som har gått på trynet, gjort noe idiotisk, noe utilgivelig, eller er mennesker som fullstendig mangler sosiale antenner. De er samlet i en bortgjemt avdeling i London, langt borte fra hovedkvarteret til MI5, som går under økenavnet «Slough House». Har du havnet der som agent er karrieren din død og begravet, og oppgavene du blir tildelt er like hjernedøde som de er fullstendig meningsløse. Avdelingens sjef er altså den gamle spionen Jackson Lamb. Et ufyselig menneske uten noen som helst takt og tone. En infam mester på sarkasme, sjikane, og injurier. I tillegg er han en vandrende septiktank når det kommer til personlig hygiene, ekkel, motbydelig, uhøflig og til tider en sadistisk jævel.

«Whats not to like» ville engelskmenn sagt, og vi kunne ikke vært mer enige.

Gary Oldman som den stinkende, motbydelige, og sadistisk sjikanerende spionsjefen Jackson Lamb. Foto: Apple+

Å gjenskape en slik rollefigur på et TV-sett skulle nesten vært en umulighet. Det er en så hårfin balanse mellom det å spille ut disse karaktertrekkene på en troverdig måte, og å overspille dem. Å klare å skape en figur som er så avskyelig som Jackson Lamb, samtidig som du ønsker at TV-seerne elsker ham, er en gordisk knute svært få skuespillere ville tatt på seg å løse. Gary Oldman gjorde det, og klarte det på mesterlig vis.

Det som gjør karakteren Jackson Lamb så spesiell er nemlig at han har kontraster. Han er vemmelig, fæl og ufyselig. Men, samtidig er han genial, intuitiv, og gatesmart som ingen andre. Han rakker ned på «de sløve hestene» i avdelingen sin, gjør narr av dem, sjikanerer dem og håner dem på det groveste. Samtidig er han 100% lojal til dem, og beskytter dem med alt han har. For å si det med hans egne ord:

«They are all a bunch of useless fuck ups – but they are my fuck ups!»

Jackson Lamb er en forunderlig miks av pervers karisma: For genial til å være fullstendig frastøtende, men for frastøtende til å være heroisk. Han er uvasket, flatulent, sjikanerende, rasistisk og alkoholisert, men han klarer likevel å holde et stramt grep om seerens… Ikke sympati, akkurat, men gode vilje, om du vil. Han gir et inntrykk av å ha et godt hjerte, men siden han aldri faktisk viser det, må seerne bare ta det for god fisk at han faktisk er god på bunn.

Så skal det sies at Gary Oldmans tolkning av Lamb ikke er det eneste som er bra med denne serien. Skuespillerne som spiller de andre «sløve hestene» er også glitrende i sine roller. En rundlurt feltagent, en narsissistisk sadist av en hacker, en rusten kontorfullmektig med fortid som alkoholiker, en spilleavhengig latsabb, en kokainsniffende og triggerhappy adrenalinjunkey med sinnemestringsproblemer … Fargespekteret av mislykkede spioner i avdelingen er mildt sagt rikt og mangfoldig. Kristin Scott Thomas som MI5-sjef Diana Taverner og Sophie Okonedo som MI5-toppsjef Ingrid Tierney er også utsøkte å se i sin elegante kontrast til både Lamb og «bikkjene» på gulvet. 

Christopher Chung som den ufordragelige narsissisten Roddy Ho, Kadiff Kirwan som den notoriske gambleren Marcus Longridge, og Aimee-Ffion Edwards som den triggerhappy og rusavhengige Shirley Dander. Foto: Apple TV+

For i tillegg til å være ordentlig spennende, er «Slow Horses» ordentlig morsom. Gjengen av mistilpassede agenter virker som om de kontinuerlig vipper mellom idioti og genialitet. Det er syrlige replikker, dryppende sarkasme, men også dypt genuine øyeblikk som balanserer det hele. 

Visuelt er den slentrende, men stilsikker, og fanger spenningen enten det er i dialog med dobbel bunn, tøff nærkamp eller i dronebilder som gir et totalbilde. Produksjonen veksler mellom tarvelig og stilig og speiler historien , mens klippingen gir seeren puls både når vi følger spillerne og selve spillet.  Slik sett er det en tilnærmet perfekt adapsjon av bøkene.

Alle de tre sesongene holder samme skyhøye nivå, og det kan være fristende å sitere Ingvill Dybfest Dahl og P3s anmeldelse av siste sesong:

«Det hele er mørkt og pulsjagende, ispedd blodsprut og drysset med humor. Sesrien er som en perfekt pizza: Det er noe for alle – og ost i skorpen for ekstra nytelse.»

I det øyeblikket du lærer å elske de mislykkede agentene, er du solgt. Første gang du oppdager at Jackson Lamb har et hjerte for sine «sløve hester», er det ingen vei tilbake. Du heier på denne gjengen av idioter og tapere, og godter deg i TV-stolen når gjengen fra «Slough House» tar innersvingen på de ekte agentene på MI5 sitt hovedkvarter.

I tillegg kan det ikke understrekes nok at dette faktisk er dritspennende. Plottene er finurlige, har hjerteskjærende twister, og er tettpakket med action og spenning. Du sitter på nåler og krysser fingrene for at akkurat din favoritt overlever en episode eller en sesong til. Har du lest bøkene, vet du at akkurat det ikke er noen selvfølge.

Den fjerde og femte sesongen (basert på bøkene Agentene og Londonreglene) er allerede innspilt, og serien kommer visstnok tilbake på skjermen, mest trolig i november.