KRIMLITTERATUR

Det rykende ferske krimsamarbeidet mellom to av Norges største navn, Jan-Erik Fjell og Jørn Lier Horst, leverer varene i første sving. VGs anmelder etterlyser nytenking og større språklige ambisjoner. Sjelden har vi sett en mindre treffende analyse. Dette var friskt, annerledes, nyskapende, og med en vitalitet i språk og uttrykk! Vi ber anmelderen ta seg en bolle, og gir paret stående applaus.

Markus Heger. Tidligere politiaspirant og afghanistanveteran. Sønn av en av Norges mest fryktede drapsmenn. Nå, en rullerende podkastskaper i bobil med ukentlige besøk hos psykolog for å rydde opp i gammelt grums. Fin fyr. Akkurat passe harry, shabby og slentrende til å gå gjennom nåløyet som norsk krimhelt, og tilstrekkelig oppegående til ikke å havne i sekken med forfyllede vrak som knapt klarer å hale seg på beina fra bok til bok. Gammeldags nok til ikke å sluke alt som er hi-tech og trendy, men oppdatert nok til å drive med noe folk i 2024 faktisk er interessert i og oppdatert på. Vi trengte en Markus Heger nå.

Jørn Lier Horst er en mester på politiarbeid, etterforskning og stramme plott, men har av enkelte fått litt kritikk for at språket har en tendens til å bli litt streit og flatt. Jan-Erik Fjell får til tider overtenning når det kommer til sammensatte plott med mange kompliserte tråder, men er til gjengjeld en mester i å bruke humor og et sprudlende språk i dialoger og tankereferat. Kombinasjonen lukter det fyrverkeri av, og etter å ha lest debuten er det bare å konkludere med at de leverer varene.

Historien starter med en ung kvinnelig journalist i avisa Valdres som kommer over en gammel podkastinnspilling av den populære podkasten til Markus Heger. Hun lytter til første episode om en liten jentunge som forsvant sporløst i Fagernes i 2008 der faren hennes ble arrestert og senere dømt for bortføring og drap på jenta. Mot slutten av episoden kommer det fram at Heger har kommet over et vitne som snur hele saken opp-ned. Men, så viser det seg at det ble aldri spilt inn flere episoder av denne podkasten, uvisst av hvilken grunn.

Journalisten begynner å grave selv, og kontakter en uvillig Heger for å få hjelp, noe han ikke orker å gi henne. Men, når journalisten plutselig blir meldt savnet noen dager senere, begynner også Heger å få hjulene til å rulle på bobilen. Han vil finne ut hva det er den unge kvinnen var på sporet av før hun forsvant.

Mer ønsker jeg ikke å si om handlingen, for den har en del overraskelser og twister som vil spolere opplevelsen dersom jeg røper dem her. Det eneste jeg kan si, er at Markus Heger så absolutt var på sporet av noe den gangen han laget den første episoden av «Skriket som ingen hørte».

Historien er fortalt på en engasjerende måte som gjør meg som leser interessert og nysgjerrig hele veien fra begynnelse til slutt. Grepet de har gjort med å referere til lydopptakene av podkasten i sanntid er strøkent gjort, og er med på å skape en slags autentisk atmosfære rundt handlingen. Dette er en podkast jeg ville slukt hver eneste episode av dersom den hadde vært å finne der ute. Mysteriet løser seg (selvsagt), men vi får det i små biter og stykker, litt etter litt. Samtidig nøstes det i Hegers egen forhistorie og hans relasjoner til den tidligere narkobaronen og drapsmannen Frank Heger. Hans egen far, som han omsider gjenopptar kontakten med i fengselet. Også denne delen av historien vekker min interesse. Jeg er nysgjerrig på Frank, og hva vi får se av ham i kommende bøker.

Så ser vel alle som har øynene åpne at jeg triller en femmer og ikke en sekser på denne boka, og spørsmålet blir da hva det er som gjør at den ikke treffer innertieren på blinken. Vel, det dreier seg først og fremst om to ting som jeg mener med fordel kunne vært unngått med enkle grep.

For det første så oppleves det som svært merkverdig at det lokale politiet på Fagernes uten å blunke følger i hælene på podkasteren Markus Hegers ideer og påfunn. Når han kommer rennende med en tynn suppe av teorier, så henger de seg på og trykker på den store røde alarmknappen. Ikke bare en gang, men flere ganger. Jeg nekter å tro at en sivilist kan komme slentrende inn på et politikontor med en syltynn teori om en sammenheng, og få politiet til å reagere så kategorisk som det de gjør her ved flere anledninger.

For det andre legges det opp til en lek mellom leser og forfattere når det kommer til fedre og sønner i denne boka. Jeg skal ikke si hvorfor, men akkurat det har en helt sentral rolle. Det legges med andre ord opp til en gjettekonkurranse i hvor i landskapet vi finner den riktige kombinasjonen av far og sønn. Men når løsningen først kommer, så oppdager leseren at det ville vært komplett umulig å gruble seg fram til riktig par. Det er ikke å lure leseren (noe vi gjerne gjør). Det er å holde leseren for narr (Noe vi aldri skal gjøre).

Ellers står dette krimsamarbeidet til toppkarakter. Elsket alt ved det, og synes Fjell og Horst har en forfriskende stil, et sprudlende språk, knallgode dialoger og en levende framstilling av både karakterer, miljø og historie. Det føles rett og slett forfriskende, nytt, levende og spennende. Alt det VGs anmelder mente det ikke var. En ting er brennsikkert etter å ha lest Skriket. Vi vil ha mer Markus Heger!