KRIMLITTERATUR

«Nattens bok» … Allerede i tittelen hinter Jørgen Brekke til en av litteraturhistoriens merkeligste og mest uforståelige verk, nemlig James Joyces «Finnegans Wake». Han siste bok, og et verk han altså brukte nesten to tiår på å fullføre. Den boken går også under benevnelsen «Nattens bok». Og han stanser ikke der. I «Nattens bok» speiler Jørgen Brekke James Joyces mesterverk i komposisjon og oppbygning. Kult, annerledes, spennende, og krevende.

Av Geir Tangen

Elisabet er tilfreds med familielivet. Hun er et hverdagsmenneske, og det viktigste er uansett at hun vet at hun kan stole på ektemannen Jakob. En dag dukker den gåtefulle Sofie opp hjemme i leiligheten til Jakob og Elisabet og presenterer seg som Jakobs lillesøster. Jakob og Elisabet har bodd under samme tak i femten år, de har fått to barn sammen, men Elisabet har aldri fått vite at Jakob har en søster. Det skal snart vise seg at det er langt mer hun ikke har fått vite.

Sofies inntog er også begynnelsen på en kjede fatale hendelser som får Elisabets verden til å rakne. Hun må revurdere alt hun har trodd om Jakob, om sin nærmeste familie og om sin egen virkelighet. Snart forstår hun at jakten på sannheten kan komme til å koste mye, den kan koste henne livet. 

Et lite bukk til James Joyce

Brekke bruker altså boka Finnegans Wake som en rød tråd gjennom hele den merkverdige psykologiske thrilleren han har skapt her. Som sagt i innledningen, så speiler Jørgen Brekkes roman «Finnegans Wake». I en sekvens i boka har hovedpersonen Elisabet et tankereferat der hun fabulerer rundt det at Joyce i «Finnegans Wake» skriver at handlinger og hendelser ikke skjer lineært, men samtidig. Alt som var, alt som er, og alt som skal bli, egentlig skjer hele tiden, her og nå, i dette sekund.

Akkurat slik komponerer Brekke dramaturgien i «Nattens bok». Vi møter karakterene i dette intense, lille kammerspillet før og nå, og framover i tid, hulter til bulter, oppå hverandre og rundt hverandre, mens mysteriet gradvis avdekkes bit for bit. For bitene ligger ikke lineært. Da ville gåtene forsvunnet, spørsmålene være besvart før de ble stilt, og undringen borte. Ingenting ville vært overraskende.

Et kriminelt kunstverk

I stedet gir han oss altså dette kunstverket av en komposisjon som gir oss opptil flere sjokkerende twister og vendinger som får oss til å sperre opp øynene. Karakterene skifter ham, og blir til helt andre personer enn vi først trodde. Et svar på en gåte kan finnes i det som skjer der og da, men kanskje på et helt annet sted med andre karakterer, eller … det kan ligge i fortiden, eller også i framtiden som et forberedende sjakktrekk til det som skal komme senere. Med andre ord … Alt i denne roman skjer (med litt godvilje) samtidig. Det er kult, annerledes, og det er i et forfatterperspektiv litterært krevende.

Samtidig gjør det lesingen til en krevende øvelse. Jeg vil tro en del lesere vil beskrive boken som litt utilgjengelig og rotete. Vanskelig å finne ut av. Utfordrende å holde tråden i. Noen steder (og det er helt uunngåelig) ødelegger også denne komposisjonen for en dramaturgi som ville gjort historien enda mer spennende. Men, er det noe James Joyce er kjent for, så er det å drite i konvensjonene og skape bøker som må drøvtygges for å gi mening. Elitister som påstår at de noen gang har forstått en pøkk av «Ulysses» fortjener faktisk truserøsk.

Jørgen Brekke viser at han tør å utfordre seg selv med denne romanen, og han lykkes faktisk langt på vei i prosjektet med å skape en intertekstualitet til «Finnegans Wake». Det i seg selv er verdt stående applaus.