KRIMLITTERATUR

TV/FILM: Sommeren 2007 forsvinner den vietnamesiske, norskgifte kvinnen Dung Tran Larsen sporløst i Bergen. En måned senere blir hele hennes svigerfamilie, som hun har bodd sammen med etter at hun kom til Norge, arrestert og siktet for bortføring/drap. Samtidig pågår det som skal bli Norgeshistoriens mest omfattende og kostbare søk etter kvinnen i nærområdet. Hun blir aldri funnet. Cold Case-serien Ung mor savnet på TV2 forsøker å gi seeren et grundig innblikk i den omfattende etterforskningen, og søket etter svar. Det har serieskaperne lykkes med.

Det er alltid litt vrient å anmelde slike serier som dette. Skal en anmelde dem på bakgrunn av dokumentarisk etterrettelighet og grundighet? På dramaturgi og spenning? På om de kommer opp med spennende, nye spor og teorier? På om de avslører noe som politiet aldri klarte å finne ut?

I denne anmeldelsen (som er basert på alle de fire episodene som ligger på TV2 Play) har vi i Krimlitteratur valgt å ha det første som utgangspunkt ettersom det er ganske tydelig at det er det filmskaperne har forsøkt å få til med denne serien. Altså dokumentarisk etterrettelighet og grundighet. En dokumentasjon av selve etterforskningen og søket etter Dung Tran Larsen.

Serien følger journalist og krimforfatter Monika N. Yndestad og tidligere overbetjent i politiet Bent Raknes i deres jakt på hva som ble gjort i og rundt etterforskningen av Dung Tan Larsens forsvinning i 2007, og helt fram til i dag. Først et godt stykke ut i siste episode kommer de med noe tilsynelatende nytt og spennende til torgs, så det er aldri noen tvil om hvor fokuset deres har vært. Det har handlet om å gå langs de sporene og den indisierekken politiet kom opp med den gangen de etterforsket saken for fullt. Serien forsøker med andre ord ikke å komme opp med nye teorier, kritisere politiets arbeid, eller kaste nye mistanker rundt hva som har skjedd. I stedet viser de, skritt for skritt, og med en imponerende grundighet, hva som faktisk ble gjort for å løse saken. Som seer sitter vi igjen med respekt for politiets arbeid, til tross for at saken aldri ble løst.

Serieskaperne dokumenterer den overveldende indisierekken som (utvilsomt) peker mot at Dung Tran Larsen forsvant nesten en hel måned før ektemannen og svigermoren meldte henne savnet. Vi forstår hvorfor politiet valgte å varetektsfengsle familien, men serien viser også med all tydelighet hvorfor dette ikke var nok til å ta ut en tiltale i retten. Så lenge Dung ikke ble funnet, ville det alltid være rimelig tvil rundt hva som hadde skjedd med henne. Serieskaperne våger også å problematisere indisierekken ved å vise til vitneforklaringer som støtter familien til ektemannens forklaringer, og Yndestad gjentar flere ganger at det finnes støtte for alternative hendelsesforløp ut over det som politiet la til grunn. Ved å gjøre dette unngår Yndestad, Raknes og produksjonsselskapet at serien får den slagsiden slike serier ofte får. Med det sagt, så brukes det adskillig flere minutter på å bygge opp under politiets teorier, enn det brukes på alternative løsninger som frifinner familien.

Familien som var mistenkt i saken har siden dag 1 av forsvinningen ikke ønsket å kommentere saken i media, og deres stemme er naturlig nok savnet i dette, men her har serieskaperne brukt utdrag fra politiavhørene, og intervjuer med deres advokater, for å presentere deres side av saken.

Seriens store styrke er utvilsomt mengden med dokumentasjon som de har fått tilgang til, og at såpass mange av de sentrale aktørene lar seg intervjue om saken nå 16 år senere. Det er også spennende at serieskaperne har reist til Vietnam, og har fulgt Dung Tran Larsens vietnamesiske familie så tett, med mange og nære samtaler med dem. Dette gir oss et gripende bilde av den sorgen de føler på der nede, og alle spørsmålene de stiller seg.

For en som meg, som bare hadde hørt om saken, og så vidt fulgt litt med i media den gangen den pågikk, ble dette et skikkelig dypdykk ned i hvorfor denne saken fikk såpass stor mediedekning. Jeg følte at jeg fikk belyst saken på en veldig grundig og etterrettelig måte, uten at slagsiden ble alt for stor. Savnet etter at det skulle komme noe spennende, noe nytt og noe avslørende var der selvsagt gjennom samfulle fire episoder, men en kan ikke kritisere serien for ikke å bringe noe nytt til torgs, når det faktisk ikke finnes noe. De har forsøkt å endevende saken, gått den grundig etter i sømmene, uten at det har kommet opp noe som rettferdiggjør at politiet burde sett i andre retninger. Samtidig forstår alle med en viss rettssans at ingen heller kan dømmes på et slikt grunnlag som dette.

Jeg sitter tilbake etter fire episoder med en følelse av at jeg har lært saken å kjenne. Jeg forstår den bedre. Jeg forstår alle aktørenes fortvilelse, også de som har hatt disse beskyldningene hengende over seg i så mange år. Som Monika Yndestad så treffende sier i serien. «Det er aldri straffbart å være en litt merkelig familie utenfor den tradisjonelle firkanten«. Samtidig sitter vi som seere igjen med det samme inntrykket som både Raknes, Yndestad, Cold Case gruppa i Kripos og etterforskningslederen den gangen sier: «Denne saken er det fullt mulig å løse om en tar etterforskningen opp igjen». Spørsmålet er om Vest Politidistrikt har økonomi til å bruke enda mer penger på nye skritt i en forsvinngssak som allerede er Norges dyreste.

PS! Det bør her nevnes at jeg kjenner de to hovedaktørene Monika Yndestad og Bent Raknes veldig godt. Yndestad var min redaktør på debutromanen min «Maestro», mens Raknes er blitt en personlig venn de siste årene etter flere besøk på Osterøy Krimfestival som han er primus motor for.