KRIMLITTERATUR

Den store «hypen» av TV-serier akkurat nå er filmatiseringen av Harlan Cobens bok «Fool me once«. En krimserie i åtte deler som går på Netflix. Som tittelen antyder … Her blir du lurt trill rundt. Og med det mener vi både positivt og negativt. Produsenter og manusforfattere har brukt alle kjente triks for å skape spenning, mystikk, undring og engasjement hos deg som seer. Men, de lurer deg også når det kommer til karakterer, bihistorier, fortellerstemmer, opprulling og twister. Du blir stående igjen med en del spørsmål når rulleteksten kommer etter episode 8.

«Fool me once» består av 8 episoder, og kan strømmes på:

Adapsjoner av bøker er alltid en utfordring, og spesielt gjelder det kanskje adapsjoner av krim og thrillere. I slike bøker handler det veldig mye om å skjule ting for leseren, og en kan for eksempel legge fortellerstemmer til anonymiserte karakterer, noe som er svært vanskelig å gjøre bra i en filmatisering. Uten å gå for mye inn på det filmtekniske her, så har filmskaperne valgt å omgå en del av denne problematikken ved å legge inn noen bihistorier som utvikler seg på siden av hovedplottet fra boka. Underveis er dette med på å sende oss som lesere litt ut i perferien, og får oss til å fokusere blikket i andre retninger. Det fungerer helt strålende, og det er godt gjort, men problemet kommer når historien skal rulles opp i avslutningen, og alle disse konstruerte subhistoriene skal tråkles sammen med det egentlige plottet. Da sitter seeren igjen med spørsmålet: Hvorfor i hel%&%! var dette en del av historien i det hele tatt?

Som ivrig seer av krimserier på TV, skal jeg ikke legge skjul på at denne serien engasjerte meg skikkelig fra første stund. Det var spennende, interessant, engasjerende og medrivende fra første til siste stund. De åtte episodene gikk ned på høykant, og jeg ble underholdt. Filmatiseringen er god, karakterene fine og skarpe, castingen god, den underliggende spenningen dirrer som en mørk undertone gjennom samfulle åtte episoder, twistene var utspekulerte, og jeg ble lurt trill rundt mot slutten (jeg hadde ikke lest boka). Med andre ord, alle ingredienser som skal til for å trille en terning til toppkarakter.

Likevel gjør jeg ikke det, og det er fordi serien gjør en kardinalsynd som du ikke har lov til å gjøre i denne bransjen. En ting er at de lurer seeren, det er bra, men å holde seeren for narr, er det stikk motsatte. Det finnes sikkert mange av dere som har sett serien som vil protestere høylytt nå, men jeg satt igjen med en følelse etter å ha sett siste episode, av å ha blitt holdt for narr. Det er flere ganske grove, løse tråder i storyen som ikke blir nøstet opp. Med «grove» tenker jeg her på løse tråder som for eksempel blir brukt som cliffhangere i enkelte episoder, men der vi aldri får vite motivasjonen for handlingen. Eller karakterer som gjør tilsynelatende helt umotiverte handlinger, og der vi aldri får vite hvorfor. Og, som sagt, subhistorier som egentlig ikke har noe som helst med handlingen å gjøre. De er kun plassert der for å forvirre seeren.

Jeg kan ikke nevne helt konkrete episoder uten å avsløre for mye av handlingen, men vi har for eksempel en av hovedkarakterene som henger seg fullstendig opp i en annen persons rolle i noe av det som skjer, og forfølger denne med stor tyngde i starten. Så forsvinner denne tråden (og hovedkarakterens engasjement) fullstendig i fem episoder, for så å bli plukket opp med full kraft igjen i nest siste episode, uten at vi begriper hvorfor denne personen plutselig ble så «viktig» igjen. Slikt er bare rart, og en får et inntrykk av at det er oppkonstruert. Et annet eksempel er merkelige logiske brister. Gjenstander som helt umulig kunne befinne seg på flere steder samtidig, eller som blir brukt av antagonister uten at de på noen som helst måte kunne ha kjennskap til denne gjenstanden i første omgang. Her kunne jeg ramset opp ganske mye som surret rundt i hodet mitt etter å ha sett siste episode. Enhver handling må motiveres og sannsynliggjøres, og her føler jeg filmskaperne har tråkket uti det med begge beina.

Skuespillerne som bekler rollene gjør en gjennomgående god jobb, selv om enkelte av karakterene har litt sjablongpreg. Så kunne jeg personlig tenkt meg at de droppet den sentimentale avslutningen (Siste fem minutter av serien), og at det turte å gå «the full monty» i et par av scenene, der de helt tydelig trekker seg litt, og syntes det ville bli for drøyt å la tragedien få spille seg helt ut. Det burde vært jobbet grundigere med motiveringen til et par av de sentrale karakterene mot slutten når de begår ganske drøye tjenestebrudd, uten at dette tydeligvis får noen konsekvenser.

Det til side, så er altså denne serien skikkelig spennende, sammensatt, kompleks og har fine karakterbuer som engasjerer meg. Det er noen smarte fortellertrekk her som jeg elsket. Det er «krimnerden» i meg som reagerer på at ikke alt henger ihop, ikke sofagrisen. Han hadde det helt fint der han satt. Du vil faktisk kose deg skikkelig med denne serien. Du vil bli ivrig, kortpustet, engasjert, rørt, skremt og noen ganger også forbannet på valgene som enkelte av karakterene gjør. Akkurat slik det skal være i en god TV-serie. Men, du vil også bli grundig lurt. Ikke bare av de siste twistene, men også av filmskapernes litt paniske, konstruerte forsøk på å få ting til å henge sammen når de faktisk ikke gjør det.