KRIMLITTERATUR

John Unsgårds andre krimroman, Til dyr skal du bli, er en berg-og-dal-bane reise av en annen verden. Tidvis skriver forfatteren så gnistrende at det lukter svidd i fotsporene, for så i neste sekund å falle ned i synkehull så dype at det gjør vondt å være vitne til fallet. Det grenser nesten til å være fascinerende å følge den turbulente reisen. Det ene sekundet tenker du «Wow!» … for så å si «Uff!» en liten stund senere. Med det sagt, så er det en medrivende, engasjerende og spennende bok nummer to i Stranger-trilogien.

Vi snakker tidvis til det kjedsommelige om «den vanskelige andreboka» for oss krimforfattere. Det er ikke bare en utslitt klisje, det er et visst snev av sannhet i det også. Forfatteren har gjerne et helt eget driv, en indre motivasjon, en fandenivoldskhet og en sult i seg når en skriver på det som skal bli ens første roman. Når en så skal ta fatt på den andre runden i løypa, kan oppoverbakkene virke litt brattere, og beina litt mer slitne. John Unsgård ser derimot ut til å ha skutt like kjapt ut av startblokkene på runde nummer to. Det er en lekenhet i både plott, karakterer og språk som er forfriskende annerledes. En merker at forfatteren har hatt det moro i prosessen.

Samtidig stiller jeg meg veldig undrende til at forfatter og forlag tydeligvis ikke lærte en pøkk av førsterunden, og presenterer en roman med de samme feilene vi så i «Av dyr er du kommet» fra 2021. Den gangen bemerket jeg at forlaget ikke hadde holdt sin del av avtalen når en inngår en kontrakt med en fersk forfatter. God redaktørhjelp, grundig språkvask og skikkelig korrektur er kanskje dyrt for et lite forlag, men det er et minstekrav til hva et forlag skal stille opp med. Jeg kan ikke se at dette har skjedd denne gangen heller. John Unsgård skriver nemlig godt. Til tider knakende godt, men han lider under å ikke ha fått kyndig hjelp og veiledning på helt enkle ting. Ting en profesjonell språkvasker ville sett i komatøs tilstand, eller en redaktør ville fått hjerneblødning av i første sving. Dette legger jeg ikke på forfatteren, for slik ville bøkene mine sett ut også, om det ikke hadde vært for den fantastiske jobben redaktør og forlag gjør med mine bøker.

Det jeg derimot vil legge på forfatteren, er at han har godkjent venstrehåndsarbeidet til forlaget uten å blunke, etter å ha sett tilbakemeldingene på første bok. Unsgård skriver mye om dyriske instinkter i bøkene sine, men her har vaktbikkja strøket pelsen mot beina på innbruddstyven.

La oss la det ligge, og gå over på selve boka (tross alt er det litt mer interessant). Unsgård tegner opp et mysterium i nåtid som fenger umiddelbart fra første side. En kvinne blir skutt med en jaktrifle fra lang avstand mens hun sitter på en kafe i Arendal. På kafeen sitter også Even Stranger og hans kjæreste Nina Redding, og havner midt i kaoset. Handlingen tar deretter et skritt tilbake til 1989 der et tilsvarende drap skjer på en bondegård langt fra allfarvei i Vest-Agder. Også det en historie som treffer meg som leser.

Så gjør Unsgård det ingen andre i krim-Norge gjør ham etter … Han tar et gigantisk steg tilbake i tid. Vi snakker 10.000 år fvt. og vi får følge en stamme mennesker som blir jaget over isen av «fremmede», og inn mot et nytt land som stiger ut av isen i nord. Denne fortellingen er utrolig godt fortalt, og har en del skildringer som rett og slett ga meg ståpels. Samtidig tenkte jeg med meg selv: –klarer du å knytte sammen disse tre historiene, er du god. Joda, det klarer han faktisk, om enn med et nødskrik og et par litt enkle nødløsninger mot slutten.

Som sagt så er historien fortalt med en penn det tidvis drypper gulldråper av. Samtidig er det partier i teksten der de enkleste feil blir gjort. Som det å la enkelte karakterer misjonere for en sak uten at det har noe som helst formål i historien. Det er barnesykdommer redaktører plukker av oss ved første bleieskift. Even Stranger som hovedperson får også noen kunstige og påtatt maskuline trekk i en del situasjoner, og i enkelte scener blir det så overtydelig at det er viktig for forfatteren å skjule en hemmelighet for å holde på spenningen, at karakterene gjør ulogiske, irrasjonelle og merkelige valg for å oppnå denne effekten. Som for eksempel når Nina vet hvem drapsmannen er, løper for å varsle Even om den overhengende faren, men tydeligvis «glemmer» å fortelle om drapsmannen når de først møtes. Det legges også overtydelige hint her og der, eller karakterer går seg fullstendig sveiseblinde i en mistanke vi som lesere ikke skjønner noe av.

Likevel faller jeg altså ned på terningkast 4 på denne krimromanen. Det er fordi at det er massevis av gull mellom skifer og gråstein her. Partier av teksten som er helt nydelig skrevet. Andre partier som er knallspennende. Engasjerende mysterier som får meg til å undre og gruble. Morsomme og originale metaforer, tanker og uttrykk. En lek med både språk og historiefortelling som gjør meg glad og yr. Fascinerende historisk og biologisk kunnskap fra tider jeg knapt visste mennesker eksisterte. Det er natur og følelser. Villskap, råskap og urinstinkter. Rett og slett en annerledes leseopplevelse, en reise opp på de høye toppene, men også ned i de dype dalene. Jeg sier det samme som sist … Gi denne mannen en redaktør! Uslipte diamanter må faktisk slipes for å skinne.