KRIMLITTERATUR

Stormberget er tredje og siste bok i Liza Marklunds «Polarsirkelen-trilogi». Den er akkurat sluppet på markedet her i Norge. En prisbelønnet serie som har løftet Liza marklund til et nytt nivå som forfatter når det kommer til det litterære i språk og stemning. Det er så absolutt krim, sier vår anmelder Anita Ness, men det ligner vel så mye på et dramatisk familiekrønike i tre deler, noe som nødvendigvis ikke trenger å være negativt dersom man har det under huden før en begynner å lese.

Stormberget er som sagt siste del i Liza Marklunds kritikerroste og bestselgende «Polarsirkelen»-trilogi, med handling fra Stenträsk i Norrbotten, like ved polarsirkelen. Marklund vokste selv opp i dette området, og bruker historiene hun hørte på den tiden i handlingen. Marklund skriver om lengsel og hemmeligheter, om hensynsløs utnyttelse av mennesker og natur og om vold og tvang, i det store, og i det små. Bøkene hopper frem og tilbake i tid, fra 80- og 90-tallet og frem til i dag.

Stormberget er en episk familiekrønike der politimester Wiking Stormberg og hans familiehistorie står i sentrum – men også stedet, jorden, elva, og selve Stormberget har stor betydning for handlingen.

Under midtsommerfeiringen i Stenträsk flyter en kropp opp i Kallmyren. Det antas at det er Wiking Stormbergs druknede kone som endelig er funnet. Men mennesket i myra viser seg å være en mann, og han har ikke druknet. Kroppen hans har blitt festet til bunnen av myra med en stake gjennom hjertet, som en vampyr. For Wiking betyr funnet en svimlende reise tilbake til hans egen familiehistorie. Til slutt vet han ikke hva som er sannhet og hva som er løgn, hvem som egentlig er hva – eller hvem han selv er. 

NB! SPOILERALERT! Har du ikke lest de to forrige bøkene i serien, men har tenkt å gjøre det, bør du ikke lese resten av denne anmeldelsen, da den avslører helt vesentlige detaljer fra de to første bøkene.

At det er en krim, er det altså ingen tvil om. Det blir funnet et lik i myra, en mann med en stake i hjertet. Symbolsk? Levningene er mosegrodd, noe det gjøres et poeng av. Etterforsker Wiking Stormberg kommer til stedet, selv om han er sykemeldt etter kreftbehandling. Han har også nettopp mistet sin mor Karin i covid. Wikings kone Helena forsvant for mange år siden, og mange tror det er henne som er funnet. Wiking vet at det ikke er hun, også før de ser at det er en mann, jfr det som ble oppklart i Kallmyren. Wikings nåværende kjæreste Alice er nemlig den gamle Helena som forsvant.

Helena alias Alice var nemlig en illegat (Fremmede makter som sendes ut til land der etterretningen i respektive land, her Russland, har interesser). Hun har hoppet av, og lever med ny identitet og endret utseende i Luleå. Hun og Wiking er sammen så mye de kan. De vet aldri hvor lenge dette vil vare. Russerne har spioner overalt. Wiking ønsker at deres voksne barn Markus og Elin skal få vite hvem hun er, men Alice mener det er alt for farlig. Det kan sette barnas liv i fare. 

Karins dødsfall og begravelse , samt rydding i boet, setter i gang mange følelser og tanker i Wiking. Hvem var hun egentlig? Hva vet han om henne fra før han kom til verden?  Det er denne reisen jeg oppfatter som sentral i romanen. Vi hopper fram og tilbake i tid fra da Karin var barn og fremover i hennes liv samt alt som skjer i Stentresk og området der de vokste opp, myra, anlegget myndighetene bygde, vannkraft, som ødela bebyggelsen, og alt det andre med kjernekraft, ødeleggelsen av naturen i området. Det sto to slekter mot hverandre i bygda; Stormberg og Langstrøm. Konflikten dem imellom er sentral i handlingen, og for de valg som ble gjort, noe som påvirker liv i dag. 

Det å lese Karins historie er sterkt, det er kjærlighet, glede, sorg, tap, tragedier fra ende til annen, fra en tid da kvinner skule være hjemme og ikke fikk ta utdanning. Karin var skoleflink, men å ta gymnaset fikk hun ikke lov til. Dette gjorde Karin noe med senere i livet. Da hun ble gift tok hun saken  i egne hender og utdannet seg til sosionom. Hun jobbet etterhvert som sosialsjef i Stentresk. 

Wiking er som sagt sykmeldt, mens etterforskingen av liket i myra går sin gang. Han er tildels med fra sidelinjen og får informasjon fra fungerende sjef Roland. Noe med DNA-testen gjør Wiking overrasket og hans søk videre fører til oppklaring av dystre familiehemmeligheter og et stort uoppklart ran med mer. 

Det er en mangfoldig kriminalroman dette. Jeg tenker at dette er mer en familiekrønike som forlaget kaller den, enn en krim. Selv om det er en krim, er krimgåten tonet ned til fordel for sleksthistorien og alt det andre som skjedde i bygda for en del tiår tilbake. Marklund er journalist og har selv vokst opp i området, og at hun har gjort en grundig jobb med researchen er hevet over tvil. Jeg blir likevel ikke helt enig med meg selv hvor godt jeg synes dette fungerer. 

På den ene siden er det interessant, spennende og gripende, på den annen side synes jeg ikke teksten flyter like godt hele veien. Noen steder tar forfatteren noen kjappe grep og forteller hastig i referatform hva som skjer med den og den i krøniken, før hun hopper over til nåtiden eller noe annet. Akkurat de grepene stusset jeg på. Det er særlig i slutten av boka vi ser dette.  Noe av historien virker også oppramsende. Jeg tenker også at det er en fordel at man ikke går inn i boka med en tro på at dette er en actionpreget krim med etterforskning i fokus, for den er som sagt tonet ned, selv om Wiking driver med sin egen etterforskning som handler om hans egen familiehistorie. 

Alt i alt er dette en serie som er verdt å lese, med disse forbehold tatt i betraktning.