KRIMLITTERATUR

Det har gått 11 år siden Jeg er pilegrim gjorde rent bord hos thrillerentusiaster verden over, og mange har ventet lenge på en oppfølger fra Terry Hayes. Forrige uke kom endelig Svermens år på norsk, noe som også ble markert med et Norgesbesøk. I helga kom de første anmeldelsene, og det er nesten så en håper at Hayes var tilbake på britisk jord innen avisene kom, for her var det ikke mye å glede seg over fra VG og Dagbladets anmeldere.

Sindre Hovdenakk i VG er kjent for å ikke legge noe imellom dersom han ikke har sansen for det han leser, og det var ganske harde ord og uttrykk som ble tatt i bruk i hans VG-anmeldelse av Svermens år. Terningkast 2, og en påstand om at denne romanen er det reneste tøv, var nok ikke det Cappelen Damms markedsavdeling hadde sett for seg ved utgivelsen. Boka har tross alt fått en rekke strålende kritikker i andre land. Bare de effektive actionscenene redder «Svermens år» fra det totale havari, hevder Hovdenakk:

«Svermens år» minner litt om et gedigent amerikansk måltid på sitt verste: Den er full av tomme kalorier og etterlater deg med en kunstig metthetsfølelse. En diett som ikke kan anbefales! (…) Terry Hayes er en oppsiktsvekkende lite avansert forfatter, i en tid der både thriller- og krimsjangeren har vært gjennom en betydelig kvalitativ utvikling. Det er noe gammelmodig over den pratsomme og allvitende skrivestilen til Hayes. (…) I stedet for å skape originalitet og virkelige overraskelser, bruker Terry Hayes det han måtte ha av litterære muskler til å strekke ut handlingen -helt til den blir så tynn at den nesten sprekker.

Sindre Hovdenakk / VG

Stort bedre var ikke anmeldelsen som kom i Dagbladet denne helga. Selv om Marius Wulfsberg koster på seg et øyne mer på terningen, så er det en del karakteristikker her som vil få forlaget til å vri seg ubekvemt på stolene. Det er ganske tydelig at det norske anmelderkorpset så langt sliter med å se hva det er internasjonale anmeldere har sett:

«Svermens år» er et godt eksempel på at oppfølgeren ikke alltid klarer å leve opp til forventingene. Den begynner riktignok skikkelig bra med en CIA-spion på et farlig oppdrag i Iran. Men denne gangen nøyer ikke Hayes seg med å fortelle en historie om krigen mot terror. Det som begynner som en klassisk thriller, ender som et apokalyptisk eventyr det er vanskelig å tro på. Mot slutten roter han seg bort i de villeste fantasier om en ubåt som reiser inn i framtida og tilbake. (…) Hayes har en lei tendens til å fortelle handlingen tre ganger: Først som planlegging der CIA-folkene bygger opp dekkhistorier og ser for seg de ulike scenariene. Dernest som handling der Kane havner i uforutsette situasjoner som nær koster ham livet. Til slutt som debriefing der han pynter på sannheten overfor HR-sjefen slik at ingen skal mistenke ham for å slite med post-traumatiske stresslidelse

Marius Wulfsberg / Dagbladet

Også Leif Bull i Dagens Næringsliv har anmeldt boka, og omtaler den med det lite flatterende uttrykket «helt pling i bollen«. Her peker anmelderen spesielt på det faktum at Hayes driver med det han mener er et salig sjangerkaos som er vanskelig å forholde seg til for leseren.

Alt i alt må vi dessverre konkludere med at norske anmeldere så langt ikke har latt seg begeistre av oppfølgeren til Jeg er pilegrim. Dette til tross for gnistrende kritikker i flere utenlandske medier. I England skrev avisa The Observer at Svermens år var svært medrivende, elegant skrevet, og absolutt verdt ventetiden. Mens The Guardian mener boka har fantastiske actionscener og suveren spenning. Mail on Sunday påsto i sin anmeldelse at Svermens år var episk og oppslukende, nyskapende, uventet, kompleks og overbevisende.

Vi kan med andre ord slå fast at norsk og britisk presse ikke akkurat er samstemte denne gangen. Kanskje dere rett og slett bør lese den selv, og gjøre opp deres egen mening. Vi i Krimlitteratur har iallfall tenkt å gjøre akkurat det. Anmeldelse kommer snart.