KRIMLITTERATUR

Krimforfatter og litteraturanmelder Pål Gerhard Olsen vendte tilbake i krim-manesjen som en durkdreven sirkushest denne våren med romanen Til margen. Han gikk høyt ut, og sa i diverse intervjuer at sjangeren formelig skrek etter fornyelse. Dessverre ser det ut til at hans anmelderkollegaer ikke har latt seg imponere nevneverdig. Toer på terningen i Bergens Tidende og treer i Stavanger Aftenblad var vel ikke akkurat det forfatter og forlag hadde sett for seg.

Pål Gerhard Olsen er en av de mest rutinerte litterære stemmene vi har, etter at han i en årrekke har gitt ut bøker innen flere ulike sjangrer, i tillegg til at han har vært litteraturanmelder med en beryktet kvass penn. Som anmelder har han aldri vært redd for å rive i filler det han mener ikke fungerer. Denne våren har han fått føle litt på hvordan det er å sitte på den andre siden av bordet, da hans nye krimroman Til margen har blitt møtt med harde ord fra to av hans anmelderkollegaer. Ekstra sårt må det være at mye av kritikken går på det han selv kritiserer med krimsjangeren, at boka er forutsigbar og klisjepreget.

«Til margen» er Pål Gerhard Olsens niende krim, og han legger listen svært høyt: «Min motivasjon når jeg nå vender tilbake til krimsjangeren (…), ligger i å utfordre den», heter det i presseskrivet fra forlaget. Til nettstedet krimlitteratur.com sier han at sjangeren har «et kronisk behov for fornyelse». «Til margen» står dessverre ikke for denne fornyelsen. Tvert imot framstår den som en ganske klassisk krimfortelling

Tarald Aano / Stavanger Aftenblad

Dette er harde ord, og Aano stanser ikke med det. Han mener at Olsen heller ikke innfrir når det kommer til plott og språk:

Olsens «Til margen» er en ganske forutsigbar og klassisk hvemgjordedet-fortelling med politietterforskeren i sentrum. Litt sjalusi, litt store egoer, litt rivalisering mellom kolleger hører også med. Når mange av replikkene er kunstige og likner små foredrag, og forfatteren tyr til den gode samtalen som fester alle løse tråder mot slutten av historien, er det ikke mye som bryter med forventningene her. 

Tarald Aano / Stavanger Aftenblad

At en anmelder ikke finner den helt store gleden i det man har skrevet, er selvsagt trist, men det gikk ikke stort bedre da Erlend Liisberg anmeldte boka for Bergens Tidende heller. Han nøyde seg med to hjerter av seks mulige, og bruker tittelen «Intet nytt fra krimfronten» for å lede leseren inn i teksten.

Vi følger førstebetjent Jenseg mens hun nøster opp i de få ledetrådene hun har å gå på. Vår heltinnes intuisjon – eller er det ren flaks! – fører utrolig nok til at hver eneste person hun interesserer seg for, viser seg å ha skjulte forbindelser til flere av de andre. (…) Da hjelper det ikke at Olsens utbroderende stil gjør at han får plass til overraskende lite handling på bokens 230 sider. 

Erlend Liisberg / Bergens Tidende

Det er liten tvil om at Olsen har forsøkt å ta en del uvanlige grep i sin krimroman. Han forsøker å gi mer plass til det språklige og litterære, i tillegg til at han implementerer et element av det overnaturlige, det mystiske og det irrasjonelle. Heller ikke her ser han ut til å ha lykkes helt i følge BTs anmelder.

Når Olsen avslutningsvis heller ikke tør å stå i valget om å la det overnaturlige og irrasjonelle være mystiske krefter i fortellingen, henfaller også boken til nettopp den konvensjonelle kriminalromanen forfatteren i utgangspunktet synes å ville løsrive seg fra.

Erlend Liisberg / Bergens Tidende

Begge aviser gir ham ros for å ha forsøkt å gjøre noe nyskapende ut av det anmeldelerne også mener er en ganske stivnet sjanger. Problemet, kan det se ut til, er at det er vanskelig å skape tilstrekkelig troverdighet ut over det som allerede har vært skrevet av mange krimforfattere før, og at en til slutt kommer ut på samme sted selv om en har prøvd å gå en annen vei. Det andre er det som handler om å gi plass til det litterære. Skal en gjøre det, må det nødvendigvis gå på bekostning av noe annet, og da som oftest det som handler om driv og spenning. Ingen av anmelderne konkluderer slik, bare så det er sagt, men de er rørende enige i at det nyskapende som Olsen selv ettersøker, dessverre ikke er å finne i Til margen.