KRIMLITTERATUR

Foto: Magne Risnes

Ulrik Høisæther debuterte som forfatter i 2011 med krimboka «Pokerfjes», siden da har han utgitt flere krimromaner og barnebøker. Den aller nyeste, «Den kongelige kidnappingen» kom ut i fjor, ble nominert til Sølvkniven, og har fått gode kritikker. Den gode nyheten er at det iallfall kommer tre bøker til i serien. I dette portrettet fra Hverdagsnett Magasinet møter du forfatteren, og får vite hva som driver ham i skrivingen.

---

---

Høisæther er født i Oslo, men vokste opp på Tjøme. Han har gått befalsskole, og studerte økonomi i Skottland og Frankrike før han tok en MBA-utdannelse via fire universiteter i utlandet. Under studietiden skrev han sitt første manus.

HVA SLAGS BOK VAR DET, OG HVA SKJEDDE MED MANUSET?

– Det aller første manuset jeg skrev hadde en selvopplevd ramme, som ofte er inngangen til litteraturen for mange forfattere. Det var vel, i etterpåklokskapens lys, en slags blek kopi av en slags «Less than Zero» (Bret Easton Ellis) som omhandlet en ung fyr som hadde gått befalsskole og studerte i Skottland. Jeg tror jeg med sikkerhet ville gremmes om jeg skulle grave det frem og lese det i dag, tjue år senere.

VAR DET VANSKELIG Å BLI ANTATT AV ET FORLAG?

– Det korte svaret er utvetydig ja. Manuset jeg beskrev fra studietiden ble, med rette, refusert. Men jeg fikk et veldig hyggelig og fyldig refusjonsbrev. Det avsluttet med noe á la «Manusforfatter kan jo skrive, og oppfordres til å sende oss fremtidige manus». Så traff jeg også en forlagsredaktør som ga noen hint og råd om å drive det videre. Slik begynte en dryg ni år lang reise med nye manus og nye avslag. Det var nok en ganske unødvendig pinefull «learning by doing»-tilnærming, men som jeg likevel er glad for i dag. Hver gang ble jeg litt bedre, og lærte jeg noe nytt. Med utrettelig innsats og pådriv, klarte jeg omsider å heve nivået til noe et forlag ville anta og utgi.

«Den siste bankboksen» med politietterforsker Frans Nansen ble utgitt i 2018. I mars 2023 kom «Den kongelige kidnappingen».

FORTELL KORT OM DEN NYE BOKA.

– Ja, her bør jeg vel si noe fengende utover baksideteksten, uten å røpe for mye. Historien er heldigvis enkelt forklart på overordnet nivå: Norges arveprinsesse og tronarving, blir kidnappet fra Skaugum. Det skaper naturlig nok sjokk og vantro, med nasjonale og internasjonale overskrifter.

Hvem i all verden har ressurser og kapasitet til å gjennomføre noe slikt? Og hvorfor? Hva ønsker kidnapperne å oppnå? Samt, hvorfor i all verden havner Frans Nansen, en overvektig politietterforsker og alenepappa midt i oppklaringen? Det er det faktisk svært gode grunner til.

DU VOKSTE OPP PÅ TJØME HVOR KONGEFAMILIEN HAR HYTTE. KJENNER DU NOEN AV DEM PRIVAT?

– Nei, ikke foreløpig. Selv om oppveksten på nettopp Tjøme ga en slags følelse av nærhet til monarkiet, nettopp på grunn av legendariske «kongehytta». Det verserte mange røverhistorier derfra om eldre ungdom på nachspiel da jeg vokste opp. Samt nå og da hendte det jo at vi fikk se snurten av de kongelige, der de beveget seg til og fra. Som barn var vi litt ekstra stolte av kongehuset siden de hadde valgt å ha hytte på vår flotte øy, selv om det ikke førte til noen personlig kontakt for mitt vedkommende. Men hvem vet? Kanskje noen av dem leser «Den kongelige kidnappingen» og tar kontakt?

ADRESSEAVISA OG DAGSAVISEN SA AT DIN FORRIGE BOK IKKE HADDE GODT NOK SPRÅK, OG AT NOEN BESKRIVELSER BLE FOR OVERFLADISKE. HAR DU TATT LÆRDOM AV DET?

– Her blir jeg konfrontert med gamle anmeldelser jeg åpenbart har fortrengt. Det er jo fem år siden, men kanskje har noe festet seg i underbevisstheten, for nett-opp språk, altså prosaen er nok det jeg har hatt størst fokus på siden forrige bok.

Jeg har snakket mye om det med mine forfatterkollegaer, vi møtes jo regelmessig i ulike forum, blant annet Rivertonklubben, og da diskuteres mange av krimromanens akser: hva er viktigst? Plotet? Karakterene? Eller selve språket?

Jeg tror personlig det er liten tvil om at den litterære konstruksjonen faller dersom én av disse pilarene ikke står seg, men likevel mener jeg språk, prosa og den litterære ambisjon er det som skiller klinten fra hveten. (Gitt at man oppfyller ellers strenge sjangerkrav og har en historie å fortelle).

Jeg har selv lest flere krimromaner hvor selve plotet kan være glitrende utført, men så blir språk og beskrivelser så platte og uengasjerende at man føler man leser en kioskroman skrevet av en uerfaren tenåring; antakelig slik jeg ville følt det om jeg leste gjennom mine egne første tekster.

Så selv om det neppe var disse fortrengte anmeldelsene som gjorde utslaget, er det for meg fullstendig meningsløst å begi seg ut på det halsbrekkende prosjektet av å skrive en bok (til) dersom man ikke har en klar ambisjon om å gjøre det bedre enn forrige gang. Det er med forfatterkunsten som med idrett: man forsøker hele tiden løpe raskere, løfte tyngre, skyte mer presist.

Foto: Julie Pike / Gyldendal Norsk Forlag

DET GIKK FEM ÅR MELLOM BØKENE. HVA HAR DU GJORT I MELLOMTIDEN?

– Tiden er blitt spist opp av karriere, pandemi og tre fantastisk morsomme barnebøker i serien «Skrytepappa» som jeg skriver sammen med krimkollega Jan-Erik Fjell.

Jeg skriver ikke bare for å skrive: det må være en idé, en lidenskap på grensen til besettelse som driver meg. Jeg brukte derfor disse årene på å lese alle de «typiske» lærebøkene om hvordan man skriver god litteratur. Og mange av de mindre kjente, som hadde tips, triks og eksempler som for meg føltes som å vaske etter gull for så å plutselig finne en feit åre. Så leste jeg også mange av klassikerne, hele tiden med en klar ambisjon om å bedre mitt eget skriftspråk og håndverk. Det gjaldt bare å vente til den rette idéen kom.

OG HVORDAN KOM DEN?

– Idéen bak «Den siste bankboksen» ble til, etter to år i «dvale» mens jeg studerte i utlandet. Slik ble Frans Nansen født; en bælfeit politimann som er sterk nok til å løfte en Toyota Corolla opp fra bakhjulene med én arm.

Da idéen til «Den kongelige kidnappingen» kom, etter at vår egen prinsesse Ingrid Alexandra fikk en bokgave til myndighetsdagen sin, bestående av tyve bøker og ikke én eneste krim, eksploderte det i mitt indre. Jeg tenkte «jeg skal pokker meg plassere henne midt i sentrum av handlingen på min neste Nansen-krim!». Så tenkte jeg «men hva gjør Frans Nansen der?»

Den kongelige kidnappingen ble nominert til Sølvkniven for 2023.

Etter en anselig mengde alkoholholdige drinker kom hele plotet til meg som manna fra himmelen. Timingen var perfekt, for de fem årene jeg hadde brukt på selve skrivefaget boblet og sydet i meg. Omsider møttes trening og forberedelser med muligheten av å sette det til verks. «Du store alpakka» som Lektor Tørrdal fra Stompa ville sagt det, da det smalt i skrivebobla.

HVORDAN FANT DU INSPIRASJON TIL Å FORME FRANS NANSEN?

– Han kom til meg i mitt eget møte med erkjennelsen av å bli eldre, og at man derfor ikke lenger kan spise uhorvelige mengder søppelmat uten at det får ubehagelige konsekvenser, blant annet på badevekten. Samtidig utviklet han seg til å bli en fyr jeg ble oppriktig glad i. Han er råsterk, snarrådig og fordømt kløktig. Så har han sine svakheter i form av at han dro sin egen selvmedisinering i form av mat altfor langt etter at han mistet sin kone i brann.

Jeg tenkte «hvor grusomt ville det ikke være å miste en man elsker så høyt at man bare vil følge etter i døden» – men så kan han ikke, fordi han har en liten datter han må ta vare på. Et «oppdrag» han aldri meldte seg på, og som han nå forsøker løse med alle vanskene det innebærer.

Som han selv sier i «Den kongelige kidnappingen» skylder han på Disney. Den romantiske forestillingen om at det går så bra med alle disse prinsessene som vokser opp kun med en far: Den lille havfruen, Skjønnheten og udyret, Snøhvit, Aladdin, osv.

SOM FRANS, HAR DU OGSÅ VÆRT I FORSVARET. ER DET NOE AV DEG I HAM?

– Hehe, det er vel noe av alle forfattere i sine helter og antihelter. Hans avhengighetsgen er nok sterkt inspirert av meg. Angsten for ild er også inspirert av mine mørke demoner. Men så stopper det og resten blir nok mer ting jeg beundrer og skulle ønske var en del av meg. Frans kan for eksempel være dødelig effektiv i møte med sine fiender, samtidig som han oppdrar en fem år gammel jente, en balanse jeg tror mange menn drømmer om. Det myke og det harde i fungerende praksis, barnebursdag for vesle Elena kombinert med våpentrening. Hans vanvittige hukommelse er også et eksempel på noe jeg kunne tenke meg. Men ja, forsvarsbiten er definitivt inspirert av min egen korte befatning med livet i grønn uniform.

Øvelsen «Terminal A» beskrevet kort i «Den kongelige kidnappingen» er en faktisk øvelse som jeg har fått bekreftet fra kilder i Forsvarets Spesialkommando at faktisk har funnet sted. Den hørte jeg nemlig om da jeg selv avtjente verneplikt. Det var jo litt gøy å få bekreftet tjue år senere, og ga en ekstra virkelighetsfølelse i boken.

Foto: Linnea Syversen/Tiden

VAR DU PÅ RESEARCHTUR TIL RUSSLAND?

– Nei, delene av Russland jeg skulle beskrive ligger så tett på Norges grenser at jeg ikke følte behovet for å være der fysisk. Jeg har vært i Bardufoss, og sett nok Lars Monsen og 71 grader nord til å kunne skrive realistisk utover det man kan se på google maps. Dessuten tror jeg, med dagens forferdelige situasjon, at det ville være vanskelig å komme seg dit. Mens jeg skrev, brøt Ukraina-krigen ut, og plotet utfoldet seg i takt.

Heldigvis kommer vi forfattere veldig langt med nåtidens kart-teknologi og internett, og den observante leser kan følge Frans og prinsessens bevegelser gate for gate på google-maps dersom de ønsker (enkelte biter av kartet er, spennende nok, sensurert og skravert ut). Hvert eneste sted jeg beskriver finnes i virkeligheten.

Slik sett har jeg nok antakelig brukt minst like lang tid på å heve presisjonsnivået rundt geografien, som om jeg skulle vært der fysisk selv.

HVOR MANGE BØKER PLANLEGGER DU I SERIEN?

– Jeg har ikke noe tall i hodet. Foreløpig har jeg planer for de neste to, da kommer vi opp i fire. Men det stopper neppe der, for det som skal skje i bok fire vil få dramatiske konsekvenser for Frans. Mer kan jeg ikke røpe, men jeg gleder meg og satser på at det ikke tar fem nye år før vi når dit.

NOE DU VIL RØPE LIKEVEL?

– Jeg kan heller si litt om bok tre som jeg skriver på i disse dager. Da er Frans tilbake i politietterforskerrollen hjemme i Oslo, og boken starter med at en politimann blir skutt under en overvåkning. En overvåkning som har foregått i to uker, på nøyaktig samme sted. Og hver kveld, på samme tidspunkt, helt inntil denne fatale kvelden, har Frans Nansen sittet der politimannen blir drept.

HVIS BØKENE SKULLE BLITT FILMATISERT. HVEM SER DU DA FOR DEG I ROLLEN SOM FRANS?

– Ai, ai! Det er et veldig vanskelig spørsmål. Det må jo være en gedigen fyr. Som også overbevisende kan være fryktelig sterk, rask og dødelig. Jeg har ikke noen navn i hodet. Men jeg kunne vel kanskje se for meg en velartikulert (!) Arnold Schwarzenegger fra sent åttitall i «fat-suit». Finnes en slik person? Helt sikkert i virkeligheten, men det er jo ikke sikkert vedkommende er skuespiller …

Ulrik Høisæther fikk sin utdannelse innen økonomi og ledelse i Skottland og Frankrike, senere Berkeley i California og BI. Nå jobber han i bank ved siden av å være forfatter.

EN BANKBOKS VAR VIKTIG I DIN FØRSTE BOK. FINNES DE FORTSATT?

– Jeg tror det fremdeles finnes noen ytterst, ytterst få. Idéen til plotet var jo nettopp at alle bankbokser i Norge skulle legges ned og fjernes. Og hva skjedde så med innholdet fra boksene hvor man ikke fant en eier? Svarene jeg fant fra bankbransjen hvor jeg selv jobber, var fascinerende, og la fundamentet for etterforskingen Frans måtte svært fysisk til verks for å komme til bunns i.

NÅ SOM ALT ER DIGITALT, HVA DRIVER MAN EGENTLIG MED I EN BANK?

– Ja, det kan man jo lure på. Rune Bjerke, forhenværende konserndirektør i DNB sa før han gikk av at de plutselig kunne gå fra ti tusen til fem tusen ansatte på få år. Da ble det furore i bransjen. Men slik er det altså ikke gått. Interessant nok kreves det stadig flere folk til blant annet å jobbe med anti-hvitvasking, -terrorfinansiering og dertilhørende analyser og oppfølging.

I tillegg er mye av bankbransjen fremdeles, og særlig i andre land, delvis manuell. Man tør ikke (heldigvis) å la en robot forsikre seg om at oppgjør på en daglig basis i milliardklassen bare får gå sin gang uten menneskelig kontroll. Så får vi se hvordan kunstig intelligens en vakker dag vil forandre landskapet, men foreløpig er det også mer enn nok å holde på med i det relasjonelle innen bank. Vi er mennesker, og når det kommer til pengene våre, tror jeg vi alle ønsker at det sitter noen med hjerne og hjerte i andre enden hva gjelder både boliglånet vårt, og bankinnskuddets bevegelser.

Forfatteren jobber altså i bank, og på fritiden skriver han historier om kriminelle som gjerne dreper for å overta pengene som finnes i bankene.

Ulrik Høisæther har de siste årene også skrevet flere barnebøker i serien om «Skrytepappa» sammen med krimforfatter Jan-Erik Fjell. På bildet fra venstre: Thomas Kirkeberg, Ulrik Høisæther og Jan-Erik Fjell. Foto: Magne Risnes

HVORDAN FINNER DU BALANSEN MELLOM ROLLENE?

– Det er heldigvis ikke så Dr. Jekyll og Mr. Hyde som det kanskje høres ut for en utenforstående. Tvert imot styrker det, slik jeg ser det, begge roller. Selv om man jobber med kvantitative data og pengeverdier, er det utrolig viktig å forstå menneskets sinn og psyke. Så må man i visse situasjoner kunne tenke utenfor boksen, være kreativ og forsøke forstå hva som er det beste for et mangefasettert og ofte intrikat system: kunder, bank og myndigheter.

Formidlingsevne og språklig presisjon er viktig i de fleste yrker, og det nyter man godt av som forfatter. I andre enden er man jo fantastisk privilegert som får møte potensielle romanfigurer og utrolige plot nesten hver eneste dag. For meg er det en perfekt balanse.

HAR DU OPPLEVD NOEN KRIMINELLE SAKER PÅ JOBB?

– Åja, men det har jeg ikke lov til å fortelle om. Som alle forfattere vet, så overgår som regel virkeligheten litteraturen. Jeg husker ikke hvem som sa det, muligens Henry Ford, men det var noe á la «om vanlige borgere fikk vite hvordan det finansielle system egentlig fungerer, ville det blitt borgerkrig over natten». Jeg sier ikke at han hadde rett, men jeg kan vel si såpass at jeg aldri har lest et krimplot som omhandler finansiell kriminalitet eller pengesvindel som er skumlere enn det som skjer i virkeligheten.

Høisæther har som nevnt tidligere utgitt flere barnebøker om «Skrytepappa» sammen med forfatter Jan-Erik Fjell.

FORTELL LITT OM KONSEPTET?

– I et vanlig hus i en liten by bor Mats og Lisa sammen med moren og faren sin. Moren er brannsjef, og faren er verdensmester i ALT – det tror han i hvert fall selv. Skrytepappa er selvutnevnt ekspert på det meste. Slik lyder litt av baksideteksten på første bok i serien.

Jeg tror vi alle kan kjenne igjen en far som er helt overbevist om at han kan og vet alt. I alle fall for små barn. Derfor blir det jo så morsomt når absolutt alt går på tverke likevel. Og så blir det barna som må redde dagen.

Konseptet har vært å forsøke få til noe morsomt og gjenkjennelig for både barn og voksne, og underveis i skriveprosessen har vi hatt det ustyrtelig festlig sammen!

HVOR KOM INSPIRASJONEN TIL DETTE FRA?

– Her har vi tidligere vært litt ullne med overlegg, men det er blitt avklart fra høyere hold at vi nå kan røpe at inspirasjonen kommer fra undertegnedes egen familie. Vedkommende inspirasjonskilde har (med rette) påberopt seg 1% royalty etter at denne innrømmelsen har funnet sted, så får vi se hvordan de forhandlingene utvikler seg dersom serien blir en gedigen suksess fremover.

HVORDAN KOM DETTE SAMARBEIDET I STAND?

– Jan-Erik og jeg debuterte omtrent på samme tid, han ett år før meg. Så vi ble tidlig kjent som to jyplinger som forsøkte oss på norsk krim. Han med uforskammet suksess såklart, nå med millionsalg og bokhandlerpris og gudene vet hva av profitt. Da jeg fikk ideen til «Skrytepappa» var jeg såpass kynisk at jeg håpet Fjells tidligere suksess automatisk ville blø inn i barneboksjangeren og at vi begge følgelig kunne sikre pensjonen tidlig.

HVORDAN JOBBER DERE?

– Det er litt varierende, men vi skriver litt hver, og så sammenligner vi og er hverandres redaktører og verste kritikere. Poenget er å få den andre imponert, men viktigst av alt – til å LE!

HVILKE FORFATTERE HAR BETYDD MYE FOR DEG?

– Stan Lee var avgjørende for meg. Jeg traff ham som tiåring i Gøteborg på bokmesse, og etter det var Marvel-universet stedet jeg rømte da jeg satt alene ute i havgapet på Tjøme og drømte meg bort eller forsøkte stagge angsten av å måtte være alene hjemme. I voksen alder leste jeg tidlig type Bukowski og Easton Ellis, før jeg våget meg så smått på Bjørneboe. Johan Borgen var også avgjørende tidlig.

Etter at jeg selv debuterte, har jeg favoritter i flere sjangere. Verdt å nevne, til andres forlystelse og glede, kunne jo være Mikael Niemis «Koke Bjørn, Karl Ove Knausgårds «Min Kamp-serien», Jack Londons «Martin Eden» og Ernest Hemingways «Den gamle mannen og havet».

HVA SYNES DU GJØR EN BOK GOD?

– Jeg var vel inne på det tidligere. Tre bein får bordet eller konstruksjonen til å heve seg og stå. Karakter, plot og prosa. Men der hvor størst av alt er kjærligheten versus tro og håp, er prosa desidert størst hva en god bok gjelder. Tidligere nevnte Knausgård klarer det umulige: å skrive besnærende om å drite, eller å smøre bringebærsyltetøy på en tørr skive!

Det er når litteraturen transponerer oss den blir verdifull, nettopp uten at det trenger være vidløftig, esoterisk eller, for en enkel leser, pompøst og anstrengt. Det er uendelig vanskelig, men virker så fantastisk enkelt når man leser akkurat det man selv synes er en god bok.

«Easy reading is hard writing», sier det engelske forfatter-ordtaket. Og det er vanvittig komplisert, for det må skje på flere plan. Knausgård kan ikke skrive to tusen sider om bare bringebær-syltetøy og prematur ejakulasjon. Handlingen må også røske tak i oss. Vi må tro på karakterene, vi må føle det de føler.

Jeg leste nettopp ferdig Hervé Le Telliers «Anomalien». Det er et prakteksempel på hvordan de tre pilarene løfter historien ikke bare opp så det står, det letter, det flyr (ordspill ment).

HVIS DU KUNNE SPIST MIDDAG MED TO FORFATTERE. HVILKE VILLE DET VÆRT?

– Per i dag måtte det blitt Hemingway og Kafka. Så hadde vi gått på en Michelin-restaurant á la Maemo, med mange retter og mye alkohol. Det er jo en bokidé i seg selv, de samtalene som hadde utartet seg gjennom kvelden da. Tenk deg de røverhistoriene!

HVILKEN TITTEL SKULLE EN BOK OM DEG HATT?

– Den skulle hete «Det er klart gutten skal ha vase». Hva som ligger bak den tittelen vil man først få vite dersom den noensinne blir skrevet og utgitt.

NOE DU VIL SI TIL SLUTT?

– Er det ikke nå jeg burde liret av meg noe fantastisk inspirerende, eller hatt et eller annet markedsføringsstunt som gjorde at folk sprang til bokhandel eller på nett for å bestille «Den kongelige kidnappingen» sporenstreks? Berettet om hvordan kongehuset har kjøpt inn femti bøker allerede som de deler ut til venner og kjente? At Ingrid Alexandra midt i påskeferien sendte en tekstmelding som kun lød «Dette er den beste boken jeg har lest. Tusen takk!».

Vel. Det får stå seg med tanke-eksperimentet