KRIMLITTERATUR

I denne romanen er ingenting  som man tror, hevder vår anmelder Anita Ness. Eva Fretheims andre krimroman Fuglekongen er en bok det har vært høye forventninger til etter at hun vant debutantprisen Nytt blod for sin første krimroman Dronningland i høst. Forfatteren innfrir forventningene, og har skapt en egen merkevare med et tydelig fingeravtrykk, sier Ness.

Eva Fretheim debuterte med Dronningland i 2022, en psykologisk krim som jeg likte godt. Nå er hun altså ute med oppfølgeren Fuglekongen. Den har fått et par meget gode kritikker, blant annet i NRKs tips til påskekrim og Adresseavisen.  Les utdrag på forlagets side her. Fretheim har på sett og vis laget seg en signatur med bier i Dronningland og nå duer i Fuglekongen.

Vi kan kanskje si litt om handlingen først. Når Lars Ove Jansen – på folkemunne kjent som Love – blir funnet død, priser minst en av kvinnene i den lille bygda seg lykkelig. Men etter hvert som politietterforsker Vigdis Malmstrøms team begynner å etterforske saken, går lettelsen raskt over i uro – og panikk. For hva skjedde egentlig den gangen for femten år siden, da Love ble dømt for et bankran uten sikre bevis, og den påståtte makkeren hans forsvant sporløst?

Fuglekongen er et intenst drama om kjærlighet, sjalusi og de vanskelige familieforbindelsene – og om hvor langt vi kan være villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.

I denne romanen er nemlig ingenting  som man tror, før trådene nøstes sakte, men sikkert opp mot slutten. I bygda har mange sine hemmeligheter, men få vil si noe. Etterforskerne sliter med å få opplysninger, og står fast ganske lenge, før det løsner. 

Jeg syntes det var en ganske rolig og omstendelig krim til å begynne med, så jeg la den fra meg noen dager, mens jeg leste noe annet. Vanligvis er jeg glad i slow crime, som jeg mener dette er. En på godt norsk, rolig bygdekrim, , men som bygger seg sakte opp. Jeg må imidlertid være i det rette moduset for å lese rolig krim av denne typen.

Men da jeg startet opp igjen , løsnet lesingen, og boka ble bare mer og mer spennende. Det er ikke de store actionscenene her, men den snikende psykologiske spenningen, hvordan forfatteren med å veksle perpektiv, og med ganske korte kapitler, greier å fange meg inn i sin verden, og fra siste halvdel av boka og utover måtte jeg bare lese videre, så raskt jeg kunne. Men ikke gjør det! Ikke les for fort. Språket til Fretheim er en nytelse, og jeg nøler ikke med å kalle dette en litterær krim av rang. Med det sagt så er drivet, som kom etter hvert, der likevel.

Slutten er til å humre over. Jeg fikk en aha- oppdagelse. Jeg måtte faktisk tenke og lese den et par ganger, for her ble ikke alt gitt bort gratis og helt åpenlyst. Forfatteren greier kunsttykket å skrive frem underfundig undertekst med små hint, som til slutt får det til å gå opp for meg. 

Dette er en rolig, men spennende, bygdekrim for deg som liker psykologisk krim mer enn hardbarket krim med mange voldelige og brutale detaljer. Eva Fretheim skiller seg ut i det norske krimlandskapet. Flott lesestoff for fine vårdager hvis du ikke har skaffet deg lesestoff til solveggen ennå.

Romanen ble litt for rolig for meg i starten, nesten halve boka gikk før jeg syntes det ble mer driv og spenning, så derfor ender jeg opp med en firer på terningen denne gangen, men jeg har imidlertid ikke noe problem med å anbefale boka videre!