KRIMLITTERATUR

TV-serien Nattrytterne er på mange måter svensk krim på sitt aller beste, med strålende skuespillere, et svært godt manus, og en historie som river sjela di i fillebiter. Dette er på en måte true crime, dokumentar og krimdrama i en og samme pakke, men til tross for alle de åpenbare positive momentene, kjenner jeg at det å dra det ut over åtte episoder ble i lengste laget.

Denne serien består av en sesong, og er på åtte episoder, hver på cirka 40 minutter. Serien er basert på virkelige hendelser om en svensk ridelærer som på 90-tallet ble dømt for seksuelle overgrep mot flere av sine stalljenter. Serien strømmes på TV2 Play

Det er like godt å advare durkdrevne krimentusiaster først som sist. Dette er langt mer TV-drama enn det er krim. Ja, det dreier seg om en serieovergriper, og de kriminelle handlingene denne ridelæreren begår får magen til å velte seg i vemmelse, men det finnes ikke noe mysterium her. Ikke noe krimplott. Vi vet hvem overgriperen er fra første scene, og serien legger ikke opp til store spenningstopper underveis. Det som likevel gjør dette så seervennlig for oss krimnerder er seriens åpenbare ønske om å vise oss hvordan slike overgrep får lov til å foregå over tid uten at noen stanser den skyldige, hva det er som driver overgriperen, og hvorfor ofrene ikke melder fra eller blir hørt når de først gjør det.

På de tingene er denne serien noe av det beste jeg har sett.

Her får vi virkelig komme inn under huden på de stakkars stalljentene, og det er så smertefullt å være vitne til at en blir både uvel og skremt. Men, det stanser ikke der. Vi får også være vitne til hvordan oppegående mennesker i overgriperens nære krets lar seg manipulere av tyrannen gjennom hans sjarm og smittende humør i starten, for så å skremmes til taushet og lydighet bare gjennom hans tilstedeværelse senere. Det er kanskje det mest skremmende av alt. Å være vitne til hvor fullstendig maktesløse mennesker i nær relasjon til vedkommende blir når han spiller ut sine kort.

Det er krimforfatter Ulf Kvensler som har skrevet manuset til dette dramaet, men til tross for at historien legger opp til å gjøre dette til en skremmende psykologisk thriller, velger Kvensler å ta det ned, og heller vise den egentlige historien bak det forferdelige som skjedde. Han velger å portrettere de ulike aktørene, og gi dem tid til å spille seg ut i hele sitt register. Det er knakende godt gjort, og det må sies at skuespillerne gjør en helt vanvittig god jobb her.

Serien er som sagt tidvis ekstremt ubehagelig å se på. Men den sier altså noe viktig om overgrep og overgripere. Den sier også noe som sjeldent blir sagt om mennesker i overgriperens nærmest krets, og hvordan et viljesterkt og karismatisk menneske så til de grader kontrollerer andres liv bare ved å være til stede.

Likevel faller jeg altså ned på en firer når jeg skal bedømme serien, og det er nok delvis fordi jeg forventet å få se en rendyrket psykologisk krim, noe dette altså ikke er. I tillegg er jeg svært lite interessert i hester, sprangridning og hestehold, og det gjennomsyrer naturlig nok denne serien der hele handlingen finner sted på et ridesenter. Det ble i overkant mye hest etter min smak. Jeg synes også serien med fordel kunne vært kuttet ned med et par episoder. Det er partier i dramaet som blir tværet ut i det langdryge i en serie som i utgangspunktet allerede er ganske «langsom».

Jonas Svensson som spiller den sjarmerenderidelæreren er vel mest kjent for oss som ser krim som Martin Becks irriterende og sleipe sjef på politistasjonen. Han er ikke et sjarmtroll der, og i Nattrytterne blir han etter hvert så vemmelig og skremmende, at bare det å se bilder av ham etterpå har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Da har serieskaperne klart å gjøre noe riktig.

Liker du langsomme serier der du virkelig får kjenne dramaet på kroppen, eller har du lyst til å lære noe om hvordan serieovergripere gang på gang kommer unna med sine ugjerninger, vil jeg anbefale serien på det sterkeste. Er du derimot ute etter sitrende spenning og kaldblodige mord, bør du skrolle forbi.